New Zealand

We went looking for a waterfall, and found nothing. But on the road between Rotoroua and Hastings, we randomly  saw this beautiful place!

Cape Kidnappers

My travelmate and myself

I begynnelsen av mars pakket vi koffertene. For to - altfor korte - uker, fikk vi oppleve to av de beste tingene livet kan tilby; et opphold i New Zealand og kvalitetstid sammen med flere av våres beste venner. Det er andre gangen vi besøker landet, hvor naturen er så vakker at den tar pusten i fra deg og menneskene viser en åpenhet ulik andre steder. Tiden ble, også denne gangen altfor knapp til å nyte nok av stedet og se alt det som er verdt å se. Fra første dag slo vi oss sammen med de mange deltakerne under årets verdensmesterskap i mounted games, som to av de få supporterne til stede. Vi streifet rundt i Rotoroua noen dager, før telt og sovepose ble realitet for en uke i Hastings under Horse of the Year Show. Lange dager, sene netter. Den norske bobilklubben (les: det norske landslaget) var godt og muntert selskap til enhver tid, og vi gjorde vårt beste for å heie. To uker forsvant merkverdig fort, og plutselig måtte vi vende tilbake til virkeligheten, til Chile og  ørkenen. I det minste fikk vi en smakebit av bølgende landskap, frodig skog og eventyrlige strender. Vårt andre hjem er uten tvil New Zealand, og det er vanskelig å bli mett på alt det landet har å tilby. Har man først fått smaken på noe godt, vil man gjerne ha mer. Det er stor sannsynlighet for at vi må tilbake, igjen... Sør-øya ligger stadig uoppdaget.

In the beginning of march we had our suitcases filled, ready to meet a new adventure. We headed for New Zealand where some of our best friends already were waiting, excited about spending two (short) weeks there. It was the second time for us to visit NZ, where the nature is stunning and the people are welcoming. But the time there went too fast and we barely got to see and experience a handful of the attractions. Already from the first day, we joined rest of the participants for this years World Team Championship in mounted games, but we felt lonely as supporters. We spend a few days in Rotorua, before we started camping-life for a week in Hastings, where Horse of the Year Show was arranged and also the championship. Long days, late nights, not to mention how cold it was sleeping in a tent. The Norwegian Campervan Club (the Norwegian Team) was delightful as company at any time, and we did our best to cheer for them in the arena. Two weeks were suddenly over and we had to go back to reality, to Chile and the desert again. At least we got a taste of the great landscape, green forests and amazing beaches of New Zealand. I think this must be our second home, and we're only hungry to see more of this wonderful place. If you've seen something that makes you breathless, you just want more of it. Most likely, we have to return, again. Still we haven't seen the South-Island!

Amazing beaches. Photo: Kjersti Snoen

The Norwegian Team on sightseeing. Photo: Who Knows?

No easy roadtrip: Typical NZ road-signs. Photo: Kjersti Snoen

Familyvisit!

Mødrene har reist hjem. Etter flere uker med moderlig omsorg er det nesten en befrielse å igjen kunne la oppvasken vokse og gulvet støves ned. Badet og stuen er forøvrig nyvasket. Det var nokså lett å underholde to middelaldrende damer med lange turer langs stranden, solbading og fiskerestauranter - og så klart et innslag av shopping (hovedsaklig alpakkaprodukter og biffbestikk).

Neste besøk lot ikke vente lenge på seg, men i motsetning til mødrene, tilbrakte disse tiden i Iquique utenfor våres leilighet. Far med ste- og halvfamilie kunne nyte tiden i egen leilighet, også den med sjøutsikt. Den obligatoriske turistrunden ble gjennomført for de besøkende; dagstur til Pica, uendelige kjøreturer gjennom ørkenen, museet med de døde (!) mumiene. Dessuten ble opptil flere av dagene tilbrakt i Santiago, byen som har betydelig mer å tilby sultne turister enn ørkenen noen gang kan. Vi sendte turistene hjem i den tro av at de har hatt et uforglemmelig opphold. I en hverdag med stor overvekt av fremmede og spansktalende, utgjør familiebesøk et kjærkomment avbrekk. Det er lenge siden sist vi så familie, og nå som de har reist, blir det enda lengre til neste gang. Men, det er også godt å kjenne at man savner dem.

Our mothers have gone home. After several weeks with motherly care, it's almost a relief to see the dishes grow and the floor get dirty again. Most of the apartment was clean (for a change) after their stay here. Luckily, it was quit easy to entertain two middle-aged women with walks along the beach, sunbathing, restaurants with fish on the menu - and of course, shopping (mostly alpaca-products and Victorinox knifes). 

It didn't take long before the next visit was in town, but unlike our mothers, this group spend their time in Iquique in their own apartment. Dad, with step- and half-family, went trough the obligatory tourist-round; trip to Pica, endless driving trough the desert, museum with the dead (!) mummies. Yes, and completo on the beach. The north have a limited offer for tourists, so Santiago was a part of the trip before their return. We sent the tourists home, believing they experienced an unforgettable time here. In our daily-life, with to many spanish-speaking and foreign people, it's lovely to have a break off from that with visit from the family. It's been such a long time since we saw them, and now as they've all left, it will be even longer til next time. Well, I guess it's also a good feeling to know you miss them, when they're too far away.  

Living up high

Jeg er typen som, for det meste av tiden, har bena solid plantet på jorda. Men som alt annet her har medført en forandring fra det som før var, er også dette endret. Fra å kunne føle meg trygg på bakkeplan, har det brått gått oppover, og jeg befinner meg langt oftere i en situasjon hvor jeg blir stående og se ned på andre mennesker. Fra fjortende etasje ligger bakken fjernt der nede. Den slitne heisen går i skytteltrafikk opp og ned, hvis den i det hele tatt er i funksjon - det er ikke sjelden at det er raskere å løpe trappene. Til tross for de kraftanstrengelser som må til for å komme seg over bakkenivå, er det god utsikt over byen. Det er helt greit, her oppe. Luften blåser friskt og duene er hyppig selskap. De som kanskje ikke er fullt så begeistret for leilighetens beliggenhet, er stakkarene som må trampe opp fjorten etasjer med tung bør hver gang vi bestiller et nytt møbel. De får nemlig ikke plass i heisen.

I'm the kind of type who spend most of the time with my feet on the ground. But, as everything else lately have been trough a change, also this part is different now. The safe feeling of standing on ground-level is gone, and I find myself looking down at people way more often than before. From fourteenth floor, is far down to the earth. The old elevator in our building runs up and down all day long, if it works at all. Quit often, there's time to save by running the stairs instead. But despite that, it's ok up here and the view is beautiful. There's always a fresh wind blowing and the pigeons never leave. Still, if there's someone who might not enjoy this that much, it must be the poor guys who have to carry all the furniture up the stairs. Unfortunately, the elevator is too small...

Buenos dias, Iquique

Morgenen starter rolig, og for en liten stund er det ingenting annet enn bølgene som bryter stillheten. Byen våkner så til live. De første mosjonistene inntar den disige stranden og trafikkorken bygger seg opp. Omsider stiger solen frem fra fjellene, og det er nok en varm dag i Iquique.
Playa Brava ligger et kort gåtur unna og er et idyllisk sted å legge morgenturen, med en fantastisk utsikt. Og denne gangen tok jeg altså med kamera.
_____________

The morning is quiet, and for a moment there is nothing but the rolling waves to break the peace. Along the foggy beach you can glimpse the first joggers and traffic is turning into chaos. Eventually, the sun rises from behind the mountains, and it's just another warm day in Iquique. Playa Brava is a short walk away and a perfect place to do my morning exercise with a beautiful view. This time I also brought my camera.

Pelicanos

Pelicans relaxing together at the end of Playa Brava.

I flere måneder har jeg angstfylt holdt kameraet skjult for offentlig påsyn, trygt gjemt fra nysgjerriges lange øyne. Her om dagen kom endelig gjennombruddet, etter å ha lengtet for muligheten siden jeg først kom hit. Tidlig om morgenen trosset jeg søvnen og tok med kameraet ut på tur langs Playa Brava, for å fange øyeblikket før solen stod høyt på himmelen. Det gikk faktisk ikke så aller verst, heller, og det var antakeligvis ikke siste gangen at kameraet fikk seg en real luftetur!
_______

For months I've anxiously kept my camera hidden from the public, safe from peoples curios eyes. Finally I had a breakthrough the other day, after longing for the possibility since I first came here. Early in the morning, I defied sleepiness and brought the camera with me on a walk along Playa Brava, to capture the moment before the sun raised. It wasn't so bad, after all. Probably, this will not be the last time I give my camera some fresh air!

A new year for adventures

Somtimes, it feels like it's easier to communicate with alpacas, than chilenos... 

Året som gikk, ble året for å ta de store avgjørelsene. Like etter at vi ble huseiere, kom også denne muligheten for å flytte til utlandet. Mye av tiden gikk dermed til å flytte inn i og starte oppussingen av vårt eget (!) småbruk, mens vi ventet på å flytte ut igjen for å ta med bagasjen til Chile. Nå har jeg levd livet som forvirret utlending i fire måneder. Med et nytt år godt i gang, er det en rekke ting jeg håper å oppnå.

• Ta flere, og bedre, bilder av mennesker, byen og livet i Iquique (fordi jeg elsker å ta gode bilder,
• Snakke mer spansk (jeg har innsett at for å bli bedre i spansk, må man også praktisere språket).
• Bevege meg mer på utsiden av leiligheten (hvis det bare ikke hadde vært så varmt, hele tiden).

___________________
Last year, was the time for taking some big decisions. Suddenly, we became house-owners (which is a major step in life), and right after we got this great opportunity to spend some time outside our country. We managed to move into our new home and start the well-needed upgrading, before we had to move out again and bring our luggage to Chile. Now, I've been living as a gringo for about four months. With a new year ahead, there's some goals I'd like to achieve. 

• Take more, and better, pictures of the people, the city and life here (because I love to do photography).
• Speak more Spanish (I've realized that I need a lot more practice!).
• Go outside the apartment and explore the city (but... it's really warm outside, all the time). 

Home for Christmas

Ponniene leker i snøen

Lolly Pop, my beauty...

...and the Beast

Fyresdal, great Norwegian nature!

Selv om det har vært stille på bloggen den siste tiden, har det vært desto mer liv utenfor. I midten av desember tok vi den lange reisen hjem, til Norge, der både snø og julestemning ventet på at vi skulle ankomme. Vi gjennomførte de obligatoriske forberedelsene, som pepperkakebaking, juletrepynting og gavehandling og kunne feire høytiden slik den bør feires; med familien i hvite omgivelser!

Familie og venner har stått i kø for å få besøk, og tre uker ga ikke nok tid til å rekke alle. I det minste ble nyttårsaften tilbragt, som i fjor, i vakre Fyresdal med en hord av gode venner, samlet til å ta farvel med året som forsvant, og det nye som stod for tur. Det var godt å komme hjem, snakke norsk, kle på seg lag etter lag med varme klar og kunne varme seg foran peisen. Tre uker gikk altfor fort. Plutselig var vi tilbake i Chile, klare for starte det nye året, med de utfordringer det måtte bringe.

Tough this blog has been left in silence for too long, the writer have had a busy time. It was in the middle of December we left the summer to go all the way home, to Norway, where snow and Christmas spirit was waiting for us. As always, we did all the important preparations that needs to be done before the big day; we made gingerbread, decorated the three and bought presents. Christmas should be celebrated among your closest family, and so we did!

Family and friends waited in line for us to visit, but three weeks is far from enough time to give everyone attention. At least we got to spend New Years eve in Fyresdal, surrounded by stunning nature and gathered with many of our closest friends, we welcomed the new year. It was lovely to come home, speak some Norwegian, dress up with thick clothes to stand out the cold and be able to get warm again in front of the fire. Three weeks went way too fast. Suddenly, we were back in Chile again, ready to start the new year with new challenges.